Vil spre det glade budskap om Skattefunn

Tidligere Forskningsråddirektør og advokat Christian Hambro vil at så mange bedrifter som mulig engasjerer seg i FoU og benytter seg av Skattefunn-ordningen. Nå har han gitt ut en bok om ordningen, som skal gjøre det lettere å finne fram i regelverket.

–          Skattefunn-ordningen i Norge er romslig. Det er få andre land i verden som gir så gode skattefradrag, sier advokat Christian Hambro som i dag er partner i firmaet Gram, Hambro & Garmann hvor han jobber med skatt, og spesielt Skattefunn-ordningen.

Boken hans kom ut i høst, og er ment for revisorer og jurister og alle som jobber med skatt, men også for bedrifter som vil finne ut av regelverket på egenhånd. Hambro var sentral da ordningen ble etablert i 2002. Som direktør i Forskningsrådet satt han i Hervikutvalget, som i 2000 la fram forslag om en bedre ordning for næringsrettet forskning (NOU 2000 nr. 7). I 2002 ble ordningen Skattefunn etablert, og statens utgifter til forskning og utvikling ble nærmest doblet over natten. Fra en utgiftspost på statsbudsjettet på 1,2 mrd. kroner gjennom direkte bevilgninger fra Forskningsrådet og Innovasjon Norge i 2002, fikk bedrifter innvilget skattefradrag på like mye allerede året etter.

–          Når vi ser hvor mye forskning og utvikling som foregår nå, sammenliknet med før Skattefunn-ordningen, må vi være fornøyd. Det er dette som bidrar til å skape det næringslivet vi skal leve av i framtiden, sier Hambro.

I fjor var det 6925 aktive prosjekter med budsjetterte FoU kostnader på 26, 5 milliarder, noe som innebærer et budsjettert skattefradrag på 4,8 milliarder kroner. Det er mer enn det som blir gitt til næringsrettet FoU gjennom direkte bevilgninger.

Skattefunn-ordningen gir bedrifter opp til 20 % fradrag i skatt for utgifter til forskning og utvikling. Det er bedriftene selv som bestemmer hvilke prosjekter de skal gjøre, og det er ikke konkurranse om midlene. Det er også slik at bedrifter som ikke har hatt skattbar inntekt, får utbetalt pengene kontant i forbindelse med skatteoppgjøret. Dette mener Hambro er spesielt bra, fordi nystartede bedrifter ofte går i null i mange år, før de starter å tjene penger. Taket på det årlige fradragsgrunnlaget er blitt hevet flere ganger, og er nå oppe i 25 millioner kroner.

Mange utfordringer

Hambro forteller at selv om hele 83 prosent av de som søker får prosjektet godkjent, er det mange detaljer som kan skape komplikasjoner og utfordringer, og som man derfor bør være oppmerksom på.

–          Den største utfordringen for mange bedrifter som søker om å få godkjent sitt prosjekt, er å kommunisere hvilken ny kunnskap eller hvilke nye ferdigheter prosjektet skal skape. Det er ikke nok å sette i gang en masse aktiviteter hvis det ikke er klart hva de skal føre til. En annen utfordring er å få fram at det virkelig dreier seg om FoU, og ikke det vi kan kalle «hverdagsinnovasjoner», sier Hambro.

Første skritt på veien i en Skattefunn-søknadsprosess er å få godkjent prosjektet som et FoU-prosjekt i henhold til Skattefunn-forskriften. Den avgjørelsen er det Forskningsrådet som tar. Siden bestemmer skattemyndighetene hvilke kostnader som inngår i fradragsgrunnlaget.

–          Her er det et mylder av spørsmål som kan dukke opp, og Skattefunn-fradraget er ikke i havn før skattemyndigheten har akseptert kravet, forklarer Hambro.

Et annet spørsmål Hambro trekker fram, er hvordan du kan kombinere direkte bevilgninger til forskning fra Forskningsrådet, Innovasjon Norge eller EU, med Skattefunn-fradrag. Her slår EØS-avtalens regler om statsstøtte inn og setter grenser for hvor mye samlet støtte som kan gå til et prosjekt.

–          Det er ikke alltid lett å holde tungen rett i munnen når man skal anvende både Skattefunn-forskriften og EUs gruppeunntaksforordning samtidig. Andre utfordringer som kan oppstå, er når selskap i samme konsern for eksempel skal selge forskning til hverandre, forteller han.

En bestemmelse Hambro ikke er spesielt fornøyd med i ordningen, er at regnskapet ikke kan belastes med en timekostnad på mer enn 600 kroner for egne ansatte selv om lønnen deres i virkeligheten er høyere. Denne begrensningen gjelder ikke hvis en bedrift velger å kjøpe forskning fra en annen institusjon. Hambro mener dette gjør det fristende å kjøpe de dyre forskningstimene utenfra, fremfor å ha de høykompetente høytlønnete forskerne ansatt internt. Kjøp av FoU-tjenester fra andre selskaper i et konsern skal skje på «armlengde-betingelser».

–          Dette er det ikke alltid lett å avgjøre. Siden ordningen ble innført, er det ingen som har vært så misfornøyd med avgjørelsene i Forskningsrådet, at de har gått til rettsak. Det har derimot vært flere rettslige prosesser i forbindelse med fastsetting av nivå på fradrag mellom bedrifter og skattemyndigheter, forteller Hambro.

Avhengig av tillit

Han mener skattemyndighetene bør være mer aktive med å kontrollere Skattefunn-kravene. Blant annet mener han det kan være ulik praksis mange steder når det gjelder definering av tidsbruk på forskning.

–          Flere bedrifter har lite pålitelige timeregnskapssystemer, og jeg tror en del revisorer tar lett på sin oppgave, som er å attestere på Skattefunn-kravet. Jeg har ikke mistanke om at det foregår mye misbruk av Skattefunn-ordningen.  Men ordningen er avhengig av at allmennheten og politikere har tillit til systemet, sier han.

Hambro håper boken vil bli brukt og oppfattet som nyttig. Han mener mer kunnskap om ordningen vil bidra til færre konflikter, og at flere ønsker å benytte seg av den. Til å skrive manuskriptet har han både fått hjelp fra ansatte i Forskningsrådet, jussprofessor Frederik Zimmer ved UiO og fra Igaidi.

–          Det er en utfordring å skrive en bok som både skal være forståelig for praktikere i næringslivet, men samtidig presis nok for jurister og revisorer. Om jeg har lyktes med det vet jeg ikke, sier Hambro.

Boken er nå tilgjengelig i fagbokhandlere, og kan også bestilles gjennom forlagets sider.