Imponerende vekst i FoU-innsatsen
Statisk Sentralbyrå (SSB) har nylig publisert en rapport som trekker opp de lange statistiske linjene i norsk FoU-politikk. Næringslivets FoU-innsats har hatt en imponerende vekst i perioden fra 1970-2014, men vi ligger fortsatt ligger bak EU-gjennomsnittet.
Av: Advokat Christian Hambro, Advokatfirmaet Gram, Hambro & Garmann
Det finnes forskningsintensive bedrifter i alle bransjer, men gjennomgående er de fleste norske bransjene mindre forskningsintensive enn tilsvarende i konkurrent-land. Det er de største bedriftene som forsker mest. Forskningsinstituttenes relative betydning er klart svekket. Bygg- og anleggsbransjen peker seg ut som den som forsker minst i Norge. Utenlandsk eierskap til FoU-bedrifter øker. Forsknings-samarbeid viser en nedadgående tendens. Disse trendene bør være stimulerende for den forskningspolitiske debatten.
Forsknings- og utviklingsarbeid, og politikken på området, er av langsiktig natur. Det er først når det har gått mange år at man ser resultatene av innsatsen, og de litt større bevegelsene som har funnet sted i forsknings- og innovasjonssystemet. Derfor er det prisverdig at SSB legger fram en rapport som tegner de langsiktige utviklingstrekkene.
Statistikk gir ikke i seg selv svar på noen spørsmål. Men når politikk skal diskuteres og utformes, bør det faktiske grunnlaget være så godt som mulig. Statistikken bidrar til det, og hjelper til å identifisere problemstillinger som kan fortjene nærmere belysning. Statistikk skal imidlertid omgås med varsomhet. At bedrifter som driver med FoU er mer lønnsomme enn de som ikke gjør det, betyr for eksempel ikke nødvendigvis at lønnsomheten skyldes FoU. En annen sak er at en rekke undersøkelser tyder på at FoU-innsatsen i næringslivet gir god avkastning.
I denne artikkelen omtales en del av hovedpunktene i rapporten, supplert med egne refleksjoner.
Stor vekst i norsk FoU
Det har vært en formidabel vekst i norsk FoU siden 1970, om lag 410 prosent målt i antall årsverk.
Veksten i næringslivets FoU–innsats er enda mer imponerende, om lag 585 prosent.
Andre land har også økt sin FoU-innsats betydelig i perioden. Det er fortsatt flere land som bruker en større del av brutto nasjonalproduktet (BNP) til FoU enn Norge.
EU-gjennomsnittet for 2015 er 2,03 prosent, mens Norge ligger på 1,93 prosent.
For næringslivet er EU-andelen 1,3 prosent av BNP, mens det for Norge er 1,05 prosent.
Det er kanskje noen som gleder seg spesielt over at vi forbedrer vår posisjon i forhold til andre nordiske land. Men her er det litt som med PISA-undersøkelsen i 2015: At vi har styrket oss i forhold til andre nordiske land skyldes ikke bare egen fremgang, men også en viss tilbakegang hos dem. Veksten i norsk FoU, og ikke minst i næringslivets FoU, har likevel vært påtagelig de siste 4-5 årene og Stortinget har sørger for realvekst i FoU-budsjettene.
Næringslivet har grunn til å skryte av sin økte FoU-innsats, men kanskje med en viss beskjedenhet. Hvis man trekker fra den andelen av næringslivets FoU som er utløst av SkatteFUNN, blir veksten noe mindre å skryte av. Flere land har skatteinsentiver for FoU, men de andre nordiske landene har ikke noe som kan måle seg med SkatteFUNN
FoU-bedrifter i alle bransjer
Når norsk FoU ligger på et noe lavere nivå enn i land vi liker å sammenlikne oss med ellers, forklares det gjerne med at strukturen i norsk næringsliv er en annen enn for eksempel i Sverige og Danmark. Mer av verdiskapningen i Norge er knyttet til råstoff-baserte næringer
som tradisjonelt driver lite FoU, for eksempel sammenliknet med farmasøytisk industri. Det er en kjerne av sannhet i dette. Men det er interessant at man innen de enkelte næringer finner stor spredning i FoU-innsatsen, med noen bedrifter som så å si ikke forsker, mens andre satser relativt mye på FoU.
Det er også slående at en sammenlikning bransje for bransje med utlandet, viser at norske bedrifters FoU-innsats i gjennomsnitt ligger bak mange av sine utenlandske konkurrenter. Dette bildet har vart i mange år. Spørsmålet er om det ville være fornuftig forskningspolitikk å gjøre noe for å øke antall FoU-bedrifter i visse bransjer og om det har noe for seg å ha som ambisjon å heve FoU-innsatsen opp til bransjenivå i de viktigste konkurrent-landene. Det er ikke opplagt at dette er riktig ut fra en lønnsomhetsvurdering og det er ikke sikkert at det offentlige bør engasjere seg i en slik bransje-selektiv politikk.
Forskningsinstituttenes beskjedne vekst
Et særpreg ved det norske forskningssystemet er at vi i forhold til andre land har en relativt stor instituttsektor som blant annet skal betjene næringslivet. Mens næringslivets FoU-innsats har økt betydelig siden 1970, og universitets- og høgskolesektoren har økt antall årsverk ca. 440 prosent, har instituttsektoren bare økt med om lag 240 prosent. Bør denne utviklingen gi grunnlag for bekymring?
Evalueringer av den teknisk industrielle instituttsektoren viser at de gjør en verdifull innsats. Da de teknisk industrielle instituttene ble opprettet etter 2. verdenskrig, var det dels fordi næringslivet mente de fikk liten hjelp fra universitetene, og bedriftene selv hadde liten forskningskompetanse. Nå vender universitetene seg noe mer mot næringslivet. Kanskje behovet for en instituttsektor derfor er mindre enn før? Utdanningsnivået hos de ansatte i næringslivet er mye høyere nå enn før. Kanskje næringslivet i dag selv kan ta seg bedre av oppgaver det tidligere måtte få utført av instituttsektoren? På den annen side skyldes kanskje instituttenes relativt sett mer beskjedne posisjon i dag enn tidligere, endringer i hvordan de blir finansiert, og ikke behovet for dem i et overordnet perspektiv? Bør de teknisk industrielle forskningsinstituttenes rolle i innovasjonssystemet tenkes gjennom på nytt? Blir de for mye styrt av kortsiktige oppdrag og har det ført til at de ikke i samme grad som før er spydspisser i Kompetanse-Norge?
Hellige kuer i FoU-debatten?
Rapporten til SSB viser at FoU-lokomotivene i Norge er bedrifter med over 500 ansatte. De står for en større andel av FoU-innsatsen enn antall ansatte skulle tilsi. Den innovasjons-politiske debatten dreier seg imidlertid i stor utstrekning om hva som kan gjøres for å legge forholdene bedre til rette for små- og mellomstore bedrifter. Er det et en ubalanse i hva som får den forskningspolitiske oppmerksomheten?
Små og mellomstore bedrifter (SMB) har utvilsomt mange utfordringer, ikke minst når det gjelder finansiering av FoU. Noen av dagens SMBer blir fremtidens suksesser. Men de fleste avgår ved døden etter noen få år. Større bedrifter har gjennomgående løpende inntekter som kan finansiere FoU og en administrasjon som kan håndtere FoU-spørsmålene. Hvis det offentlige i årene fremover skal satse enda mer for å stimulere til økt FoU i næringslivet, bør man kanskje tenke mer enn i dag på hva som kan få de større bedriftene til å øke sin innsats? Det dreier seg kanskje ikke så mye om forskningsfinansiering, men heller om tilførsel av høyt kompetent personell fra utdanningsinstitusjonene, og noen skikkelig hårete innovative offentlige anskaffelser?
Innovasjonssinke?
En av de store næringene i Norge er bygg- og anlegg. Den sysselsetter vel 10 prosent av alle arbeidstakere i Norge. Men når det gjelder FoU er den på jumboplass. FoU utgjør 0,1 prosent av verdiskapningen, sammenligner med for eksempel industri i alt med 4,5 prosent. Det gjør i og for seg ingen ting, hvis produktivitetsutviklingen er god likevel. I stedet for å utføre FoU selv, kan bygg- og anleggsnæringen kapitalisere på FoU som utføres av leverandørindustrien, for eksempel de som lager nye maskiner eller utstyr som brukes i byggenæringen.
Måling av produktivitet i næringen er ikke helt enkel fordi det er vanskelig å korrigere for kvalitetsforbedringer og nye offentlige krav. Men statistikken tyder på at det er behov for en diskusjon om hva som kan gjøres for å øke produktiviteten i bygg-og anleggsnæringen, og hvilken rolle FoU kan spille i denne sammenheng.
En myte for fall?
Et mantra i forskningspolitikken er at FoU-samarbeid er spesielt fornuftig. Derfor satses det en god del på å gi FoU-bevilgninger til forskningskonsortier og til etablering av ulike sentre for forskningssamarbeid og kompetanseutvikling. Til tross for de offentlige ambisjonene om å øke forskningssamarbeidet, har andelen foretak som har FoU-samarbeid sunket fra om lag 50 prosent i 2005 til noe over 30 prosent i 2013.
Tilsier denne utviklingen at det offentlige bør satse enda mer på å stimulere forskningssamarbeid? Eller bør synet på verdien av samarbeid nyanseres? Bør midlene som brukes til å kjempe motstrøms bli redusert og heller bli brukt til andre gode FoU-prosjekter i næringslivet? Kanskje det er en økende andel av FoU-prosjektene som bedriftene bør utføre på egenhånd? Samarbeid kan være komplisert og fordyrende. Konkurransemessige forhold kan tilsi at bedriftene bør holde mer på sine hemmeligheter enn før, selv om kanskje samfunnet er tjent med at mer kunnskap deles.
Det er vanskelig å tro at den relative nedgangen i FoU-samarbeid skyldes at bedriftene ikke vet sitt eget beste.
Link til rapporten:
