En levende norsk helseindustri

Legemiddelindustrien (LMI) arrangerte 20. oktober Helseindustrikonferansen. Administrerende direktør i LMI Karita Bekkemellem åpnet konferansen med å beskrive hvordan helseindustrien nå er et av satsingsområdene for Norge. Norsk økonomi trenger nye bein å stå på, og helseindustrien kan bli et av dem.

Den norske stat investerer hvert år milliarder i helseforskning. Siden 2000-tallet har det blitt et økende fokus på innovasjon og kommersialisering av forskningsresultater. Universitetene og helseforetakene legger til rette for utvikling av oppstartbedrifter som springer ut fra forskningsmiljøene, samtidig som de ønsker å sikre de offentlige eierinteressene i kommersialiseringsprosessen. For selv om primærmålet til forskningen er å gi befolkningen bedre helse, så er det også viktig å huske at helse er et stort og internasjonalt forretningsområde.

Hos flere store globale aktører innen helseindustrien, og legemiddelselskapene spesielt, har andelen «in house» forskning blitt redusert. Selskapene baserer seg derfor i dag i stor grad på oppkjøp av IPR-rettigheter fra små oppstartsselskaper.

Dette er en utfordring fordi Norge er nå i en situasjon hvor vi tar risikoen og regningen for utviklingen av nye produkter, mens i det øyeblikket produktene viser et verdiskapingspotensial så kjøpes rettighetene opp og flyttes ut av landet.

Hvordan skal den norske stat kapitalisere på investeringene som er gjort i helseforskning?

For at helse skal kunne bli en viktig aktør i norsk økonomi er det viktig at de kliniske forsøkene og produksjonen av legemidlene kan skje helt eller delvis i Norge. Dette vil gi både arbeidsplasser og eksportinntekter til Norge.

Helseindustrien har en del fellestrekk med olje og gass. Begge sektorene er FoU-intensive og er avhengige av høyt utdannet arbeidskraft samt at realiseringen av investeringer tar lang tid. Flere av innlederne på konferansen hentet inspirasjon fra oljeindustrien for å beskrive hva som skal til for at Norge kan realisere potensialet i helseindustrien.

Hvilket utgangspunkt har vi?

En solid satsing på forskning over tid har gitt Norge fagmiljøer i verdensklasse innen helse. Dyktige fagmiljøer med fokus på innovasjon er en forutsetning for at det kan etableres levedyktige selskaper. Universitets- og høyskolesektoren legger til rette for kommersialisering av forskningsresultater gjennom Technology Transfer Offices (TTO) som Invent2 og BTO. Dette har gitt Norge mange spennende oppstartsselskaper, men hva nå?

For å skape arbeidsplasser og eksportinntekter i Norge må det være lønnsomt og effektivt for selskapene å gjennomføre kliniske studier og produksjon i Norge. Dette innebærer å bygge opp en effektiv infrastruktur for å gjennomføre kliniske forsøk.

Antall kliniske studier i Norge har økt de siste årene, men det er stykke igjen til toppåret i 2000. Det er viktig at infrastrukturen og kompetansen på kliniske studier muliggjør rask oppstart og effektiv rekruttering til studiene. Utviklingen av nye legejournaler «Èn innbygger –  Èn journal» kan bidra til å muliggjøre en effektiv rekruttering av pasienter til kliniske studier.

Leie av produksjonskapasitet i etablerte fabrikker med alle de nødvendige godkjenningene (GMP) vil forenkle produksjonen av nye medisiner og utstyr både for små oppstartsselskaper, men også etter oppkjøp. Her kan det være en fordel at et statlig selskap eier produksjonslokalene for å sikre stabilitet og forutsigbarhet for industrien. Det at Norge er et trygt land med lite korrupsjon er også en fordel for legemiddelproduksjon siden omsetning av falske medisiner er en global utfordring. Verdenshelseorganisasjon anslår at mellom 10 – 30 % av legemidlene som omsettes i verden er falske.

Stabilitet er nettopp en av styrkene til Norge. Som nevnt tidligere tar utviklingen av produkter til helsenæringen lang tid. For legemidler kan det være snakk om 6 til 12 år før produktet når markedet. Det er derfor helt sentralt at rammene for næringsvirksomhet er forutsigbare. Stein Lier-Hansen, administrerende direktør i Norsk Industri, trakk frem koalisjonen mellom Høyre og Arbeiderpartiet som en sentral faktor for oljesatsingen nettopp fordi det har gitt industrien den nødvendige forutsigbarheten for å tørre og satse i Norge.

Et element som ble lite diskutert på konferansen, men som har vært oppe i flere andre sammenhenger er at våre helseregistre og biobanker kan være en attraktiv nasjonal ressurs. Enkel tilgang til og mulighet for krysskobling kan være svært attraktivt for helseindustrien fordi det vil muliggjøre analyser som kan redusere «time to market» for nye produkter.

Virkemiddelapparatets satsing på helsenæringen

En av konklusjonene som Menon gjorde i sin rapport «verdiskapning i helsenæringen» er at en manglende helhetlig virkemiddelsatsing kan bety at man ikke fullt ut får utnyttet potensialet i helseindustrien. Både Mona Skaret fra Innovasjon Norge og Anne Kjersti Fahlvik fra Forskningsrådet holdt innlegg på konferansen og fortalte hvordan virkemiddelapparatet bidrar til satsingen på helse. Fahlvik trakk frem hvordan Forskningsrådet støtter helseindustrien gjennom SkatteFUNN og BIA, mens Skaret pekte på at Innovasjon Norge ønsket å endre den eksisterende OFU-ordningen for å stimulere til mer bruk av innovative anskaffelser i offentlig sektor.

Helseindustrien er en FoU-intensiv bransje og virkemiddelapparatet må ha en helhetlig strategi for å støtte opp om sektoren. Igjen kan vi trekke på erfaringene fra oljenæringen, som i Forskningsrådet har et program for å støtte de forskningstunge prosjektene (Petromaks2) og et program for å støtte pilotering av ny teknologi (Demo2000). I tillegg til å gi risikoavlastning til næringslivet, så bidrar disse programmene til en sektorspesifikk satsing. Flere av innlederne på konferansen trakk frem nettopp arbeidet med HelseOmsorg21-strategien som viktig for å samle aktørene i helsenæringen for å identifisere satsingsområdene.