Forside
>
Artikler
>
Fagartikler
>
Akvakultur – en av Norges mest komplekse næringer

Akvakultur – en av Norges mest komplekse næringer

Akvakultur er ikke én næring, det er et økosystem av biologiske, teknologiske og regulatoriske utfordringer som må fungere samtidig forteller Igaidis fagrådigvere Vegard og Jørgine oss i dette intervjuet.

Oppdrettsnæringen omtales ofte som Norges viktigste økonomiske vekstnæring, da den er en hjørnestein for distriktene, og en sentral eksportnæring. Samtidig er det en næring preget av høy biologisk risiko, strenge krav til dokumentasjon, dyrevelferd, bærekraft og etter hvert høy teknologisk kompleksitet. I Igaidi har vi fagrådgivere som jobber tett på selskaper som utvikler teknologi, utstyr, drifter anlegg og produksjon, tester og forbedrer løsninger i dette næringslandskapet. Og, rådgiverne ser tydelig at utfordringene ofte ikke kan løses innen én disiplin alene, men et godt og viktig samspill i krysningspunktet mellom flere disipliner.

Senior fagrådgiver Jørgine Neset er veterinær med spesialisering innen akvamedisin. Hun har hovedansvar for kunder og prosjekter innen akvakultur i Igaidi. Fagrådgiver Vegard Monsen‑Gullvik er mekanisk ingeniør med bakgrunn fra produktutvikling og FoU, og jobber i krysningspunkt mellom anlegg, prosess, teknologi og systemer. Sammen møter de en næring der løsningene sjelden er enkle, og aldri isolerte.

– Akvakultur er komplekst fordi biologi og teknologi må fungere samtidig

Hvorfor er akvakultur en av de mest komplekse næringene å lykkes med i praksis?
– Det er kort vei fra at ting går bra, til at det går veldig galt, sier Jørgine.
– Det å jobbe med levende organismer. Du kan planlegge godt, bygge avanserte systemer og ha gode modeller, men biologien lar seg ikke manipulere fullt ut.

Jørgine peker særlig på samspillet mellom teknologi og biologi som særs utfordrende, spesielt i landbaserte og lukkede anlegg:
– Alle faktorene som spiller inn i produksjonsprosessen må fungere kontinuerlig, både renseprosesser, vannkvalitet og driftsprotokoller for fisken. Små feil eller avvik kan få store (biologiske og økonomiske) konsekvenser på svært kort tid.

Vegard beskriver den samme kompleksiteten sett fra et teknisk perspektiv:
– Når du konstruerer anlegg som skal stå i sjøen, må du ta høyde for vær, vind og komplekse bevegelser. Flytter du en merd fra en skjermet fjord til mer åpent hav, endrer hele premissgrunnlaget seg.

Kompleksiteten må ikke bare ta hensyn til når du flytter anlegg ute i sjø og hav, men andre utfordringer og nye teknologiske kompleksiteter kommer til stede når du skal ha landbaserte anlegg, såkalte RAS-anlegg (recirculating aquaculture systems). Oppdrettsnæringen handler derfor ikke bare om god biologi eller god teknologi, men om hvordan disse to faktisk fungerer sammen i praksis.

En ung og givende næring

Jørgine og Vegard beskriver oppdrettsnæringen og aktørene i verdikjeden som krevende, og nettopp derfor utfordrende og motiverende å jobbe med.

– Dette er fortsatt en ung næring sammenlignet med andre næringer, som for eksempel olje og gass. Det skjer noe nytt hele tiden; ny teknologi, nye krav og nye problemstillinger. Skal du jobbe med oppdrett, må du være nysgjerrig, løsningsorientert og kontinuerlig oppdatert, sier Jørgine. Og, det mangler heller ikke på med engasjement fra Jørgines side. Hun trekker også frem kulturen i næringen:
– Det er stor vilje til å lære av hverandre. Å dele erfaringer er avgjørende for å lykkes og skape fremdrift, ikke både med de teknologiske, men også de biologiske utfordringene som næringen står ovenfor.

Vegard kjenner seg igjen:
– Jeg jobber i krysningspunktet på utviklingsprosjektene mellom akvakultur, maskin, prosess og systemer. Det gjør prosjektene faglig spennende, men også krevende.

Det er nettopp kombinasjonen av kompleksitet, tempo og høy utviklingsvilje som gjør oppdrettsnæringen både utfordrende og givende å jobbe med. Næringen, og tilhørende produkt‑ og tjenesteleverandører har over lang tid tatt i bruk automatisering og ny teknologi i produksjon og drift. Sensorikk, robotikk og kunstig intelligens er nå i rask utvikling i bransjen og gir store muligheter for bedre kontroll og presisjon.

Samtidig stiller denne utviklingen høye krav til riktig bruk.
– Mye handler om mangel på arbeidskraft, som fjernstyring av anlegg fra land, men også om presisjon, forklarer Vegard. Automatisert fôring kan for eksempel bidra til å redusere overfôring og gi mer stabile produksjonsforhold. Overvåking, analyse og bildegjenkjenning gjør også sanntidsoppfølging mulig.

– Dette kan muliggjøre en mer individbasert oppfølging. Samtidig advarer Jørgine mot å la effektivitet bli viktigere enn fisken: – Teknologi er et verktøy, og det bør kanskje ikke stå alene som et mål for seg selv. Den må tas i bruk på riktig tidspunkt og med fisken i fokus. Ellers risikerer man å optimalisere systemer på bekostning av fiskevelferden.

Den teknologiske framgangen gir dermed store muligheter, men også ny kompleksitet. Feil timing, feil bruk eller manglende biologisk forståelse kan få konsekvenser – ikke bare for fisken, men også for næringens omdømme og Norges posisjon som kvalitetsleverandør. Samtidig blir oppdrettsnæringen stadig viktigere for norsk økonomi i omstillingen bort fra petroleum.

Dødelighet er et symptom, ikke selve problemet

Når det gjelder utfordringer i næringen, er fiskehelse og dødelighet gjennomgående temaer i mange prosjekter.

– Høy dødelighet er som regel et symptom, ikke selve problemet, forklarer Jørgine.
– Trengsel, stress, manglende kontroll på innsatsfaktorer og ubalanse i miljøet kan gi alvorlige utslag på kort tid.

Lakselus og sårskader er fortsatt en av de mest kjente utfordringene, men løsningene er sammensatte:
– Lukkede anlegg kan gi bedre kontroll på lus, men da oppstår ofte nye utfordringer, som vannkvalitet, stress og belastning på fisken. Det finnes ingen universalløsning (enda).

Jørgine peker også på fôr som et område der biologi og økonomi ofte står i spenn. Det er økende fokus på hvilke proteinkilder som faktisk er gode og bra for fisk, og samtidig bærekraftige. At noe fungerer økonomisk, betyr ikke nødvendigvis at det er optimalt biologisk. Feilkilder til protein har vist seg å være årsaken for såkalt tarmslyng for noen typer oppdrettsfisk. Derfor forskers det stadig på alternative råvarer og fôr, som andre marine proteiner som skall og krepsdyr, tang og tare.

«One size fits all» fungerer sjeldent ikke

Fra et teknisk ståsted ser Vegard de samme mønstrene igjen på tvers av prosjekter:

– One size fits all fungerer ikke ofte i oppdrettsnæringen, sier han.
– Hvert anlegg må designes og dimensjoneres etter lokale forhold. Fjord eller mer mot åpent hav, på land, temperatur, strømforhold, biologiske forhold og hvilken fisk det skal drives oppdrett av. En løsning som fungerer ett sted, kan feile totalt et annet. Små justeringer i systemene kan få store konsekvenser for produksjonen og fiskevelferden.

Dette gjør utviklingsarbeid i oppdrettsnæringen både tid og kostnadskrevende. Testing må ofte skje i reell drift, med høy risiko og store investeringer – særlig når nye anleggstyper, nye teknologiske løsninger og mer eksponerte lokaliteter tas i bruk. Nettopp derfor mener Vegard at arbeidet med landbaserte RAS‑anlegg er spesielt spennende og faglig givende.

– I RAS‑anlegg får vi muligheten til å jobbe med svært komplekse systemer som må fungere samtidig, forklarer han. Her møtes prosess, mekanikk, automasjon, vannbehandling og biologi i én og samme løsning.

I motsetning til tradisjonell produksjon av smolt og settefisk, er målet med RAS‑anlegg å drive hele oppdrettsproduksjonen på land, i lukkede og kontrollerte systemer. Anleggene skal i størst mulig grad etterligne fiskens naturlige leveforhold i havet, noe som stiller høye krav til stabil vannkvalitet, riktig temperatur, jevn vanngjennomstrømning og effektiv rensing.

Samtidig understreker Vegard at dette ikke bare gjelder RAS‑anlegg:
– Det samme gjelder når du flytter en merd fra en fjord og ut mot mer åpent hav. Da møter du helt andre naturkrefter, belastninger og driftsforutsetninger. Anleggene må tåle langt tøffere påkjenninger, og kravene til konstruksjon, materialvalg og sikkerhet øker betydelig.

Enten det er snakk om landbaserte RAS‑løsninger, oppdrett i fjord eller anlegg til havs, er havbruk dermed langt fra «plug and play». Alle disse faktorene bidrar til å drive utviklings‑, test‑ og produksjonskostnader i været.

Jørgine tydeliggjør hvorfor grundig FoU og tilpasning er helt avgjørende for å lykkes i denne typen prosjekter:
– FoU gir dokumentasjon og systematikk. Det handler ikke om enkeltobservasjoner, men om representative data vi faktisk kan lære av. Først da vet vi hvilke tiltak som fungerer og hvilke som ikke gjør det, samt at resultatene vi får er representative for populasjonen.

Hun peker på at nettopp RAS‑anlegg synliggjør behovet for strukturert kunnskapsutvikling:
– Når du tar fisken helt ut av sitt naturlige miljø og inn i et teknologisk system, blir samspillet mellom biologi og teknologi ekstremt tydelig. Hvis vi ikke dokumenterer, tester og lærer systematisk, øker risikoen for feil betydelig.

Veien videre: mer kunnskap, mer samarbeid og bedre rammevilkår

Selv om oppdrettsnæringen ofte forbindes med store konsern, består den av en lang og sammensatt verdikjede med mange små og mellomstore aktører i distrikts Norge; innen smolt og settefisk, fôr, utstyr, materialer, teknologi og servicetjenester.

– For mange av disse kan FoU fort komme i konflikt med daglig drift og behovet for inntekter, sier Vegard. Det er ofte tryggere å prioritere produksjon enn å ta risikoen som følger med utviklingsarbeid.

Jørgine understreker derfor betydningen av støtte‑ og finansieringsordninger:
– FoU er helt nødvendig for å dokumentere nye og effektive tiltak og bygge kunnskap, men mange selskaper har ikke økonomi til å stå alene med risikoen. Her spiller både virkemiddelapparatet og myndighetene en avgjørende rolle.

Begge fagrådgiverne peker samtidig på at Norge i dag er en ledende og anerkjent foregangsnasjon innen oppdrett og akvakultur, både når det gjelder teknologi, kompetanse og produktkvalitet. Dette kvalitetsstempelet er bygget opp over tid gjennom målrettet FoU, og kan ikke tas for gitt.

– Premissene for næringen er også i ferd med å endre seg, sier Vegard. Klimaendringer gjør at forholdene i både fjorder og hav vil være annerledes om 15–20 år enn i dag. Da kan vi ikke lene oss på dagens løsninger, vi må utvikle nye.

For å sikre konkurransekraft og kvalitet også fremover, er det avgjørende at flere selskaper benytter mulighetene i virkemiddelapparatet, trekker både Jørgine og Vegard tydelig frem.

I tillegg til SkatteFUNN, er ordninger som IPN fra Forskningsrådet og FHF, samt støtte til miljø‑ og energitiltak gjennom Enova og Miljøteknologiordningen gode støtte og finansieringsordninger selskapene bør undersøke.

Til sammen viser dette hvordan FoU ikke bare handler om teknologiutvikling, men om omstillingsevne, kvalitet og langsiktig verdiskaping for både enkeltbedrifter og næringen som helhet.

Vegard avslutter:
– FoU er ikke «nice to have» i oppdrett og akvakultur. Det er en forutsetning for fremtidig konkurransekraft. Dette er et globalt kappløp, og vi kan bli tatt igjen hvis vi ikke investerer nå.